Bruno Grønings venner

Hvem var Bruno Grøning?
Vi lar ham selv komme til orde gjennom hans diktat fra året 1955:
Jeg, Bruno Grøning, bosatt i Plochingen (Neckar), Stumpenhof, i Dornendreher 117, ble født den 30.5.1906 i Danzig-Oliva, som fjerde barn av syv søsken, av ekteparet August og Margarete Grøning. Min far var murer. Begge mine foreldre er døde, mor i 1939, far i 1949.
I løpet av min barndom og ungdom, som jeg tilbrakte i hjemmet, ble jeg mer og mer klar over at jeg hadde spesielle egenskaper som utgikk fra meg, og som gjorde inntrykk, fordi de hadde beroligende eller helbredende innflytelse på mennesker og dyr. Allerede som lite barn ble mennesker som var syke fri for sine plager når jeg var i nærheten, og barn og voksne som var opprørte eller stridige, ble helt rolige når jeg snakket noen ord til dem.
Jeg opplevde også som barn at dyr som vanligvis var sky eller ble ansett som farlige, var tamme og godmodige mot meg. Forholdet til hjemmet mitt var derfor spesielt og anspent. Jeg strebet snart etter selvstendighet for å komme bort fra alle misforståelsene i familien.
Jeg gikk å folkeskolen i knappe 5 år. Etter at jeg slapp ut derfra, kom jeg i kjøpmannslære. Her var jeg to og et halvt år. Jeg måtte oppgi dette yrket fordi min far forlangte det. Han ville at jeg heller skulle lære et håndverk. Jeg fulgte hans ønske, og lærte meg tømreryrket. Jeg fikk ikke noe svennebrev fordi det var så dårlige tider og stor arbeidsløshet i Danzig, og jeg måtte slutte et halvt år før læretiden var over fordi firmaet jeg arbeidet for måtte nedlegges.
Året 1925 lykkes det meg å innrette et bygg og møbelsnekkeri, og gjøre meg selvstendig. Etter nesten to år innstilte jeg denne aktiviteten og arbeidet på fabrikk- og med forefallende arbeid fram til 1943. Så arbeidet jeg på en sjokoladefabrikk, ved posten i Danzig som telegrambud ca. ni måneder og ved Siemens og Halse som svakstrømsmontør. Her arbeidet jeg for det meste selvstendig.

Alt arbeidet har jeg utført med interesse og det var særlig viktig for meg å gjennomføre praktisk arbeide for å kunne studere den viten og kunnskap som folk i forskjellige lag av befolkningen har, og hvordan de innretter sine liv. Jeg oppsøkte ikke bare de aller fattigste, men også de aller rikeste, for å finne ut hvordan de levde. Privatlivet deres som sådan interesserte meg ikke. Fra jeg var 21 år giftet jeg meg med Gertrud Hohn fra Danzig. Dette ekteskapet ga to barn som i mellomtiden har gått bort.
I 1943 i en alder av 37 år, ble jeg innkalt til militæret. På grunn av min oppfatning ble det gnidninger. For eksempel ble jeg truet med krigsretten på grunn av min uttalelse: ”Om jeg kommer til fronten eller ikke, jeg skyter ikke et menneske”. Jeg kom til slutt allikevel til fronten. I 1944 ble jeg såret av granatsplinter i høyre lår. Jeg kom på feltsykehuset, men ble imidlertid - uten å ha blitt helbredet - satt inn mot russerne på tysk jord, og i mars 1945 havnet jeg i russisk fangeleir. I desember 1945 ble jeg løslatt og kom til Vesttyskland. Etter løslatelsen fra krigsfangenskapet i 1945 tok jeg bolig i Dillenburg, og hentet min kone som hadde kommet til Schleswig som flyktning.

I etterkrigstiden tok jeg det arbeid jeg kunne få for å holde oss i live. Jeg startet flyktningehjelpen i Vesttyskland sammen med flyktninger fra Sudetenland. Jeg tilhørte også boligkommisjonen for jeg følte meg forpliktet til å hjelpe menneskene. Som nevnt før, hadde jeg i tidligste barndom opplevd at jeg hadde et bestemt anlegg for å berolige og helbrede både mennesker og dyr, som noen mennesker til uendelige tider har hatt. Denne virkningen er hos noen mennesker med dette anlegget så sterk at psykiske og kroppslige forstyrrelser som ikke har kunnet avhjelpes gjennom andre helbredelsesmetoder blir helbredet eller vesentlig forbedret. Det jeg har opplevd på dette området vil jeg nå kort skildre. Alt da jeg var helt lite barn slo jeg fast at den guddommelige veien var nesten folketom. Bare her og der traff jeg et godt menneske. Dette gjorde meg svært forbauset. Jeg gikk videre og videre, og streifet gjennom en skog. Her traff jeg ingen mennesker, men desto flere dyr, av alle slag. Til å begynne med var de meget engstelige, og det overrasket meg svært. Men så kom erkjennelsen om godt og vondt til meg. Jeg gikk videre og videre, og fikk et klart bilde.
Jeg så naturen, dyrene meg selv og menneskene som guddommelige vesener på denne jord, og jeg så også den som guddommelig. Tanken på Gud kom til meg, og jeg sa til meg selv: ”Gud, så godt det er hos deg. Her vil jeg bli”. Hjemme hos foreldrene mine, og hos andre mennesker er det ikke så godt å være, heller ikke så rolig. De fleste mennesker er svært onde. Jeg vil bli her, så trenger jeg ikke lenger å frykte de onde menneskene. Jeg ble nå også klar over at dyrene holder seg i skogen på grunn av de onde menneskene. Det varte ikke lenge før jeg følte meg mye tryggere enn hjemme hos foreldrene, for her var jeg ikke så alene. Dyrene var plutselig ikke sky lengre, og kom bort til meg, fulle av tillit, og lot meg klappe dem. Jeg snakket med alle dyrene. Kort, men vi forsto hverandre godt. De slo følge med meg gjennom skogen og vi ble bedre og bedre venner. Jeg ble i skogen noen dager og netter, til jeg ble grepet av mennesker og ført tilbake hjem. Jeg fikk grov juling og husarrest. Jeg kunne ikke gråte av julingen, for jeg kjente ingen smerter, enda kroppen ble både gul og blå. Uansett, fangenskapet i foreldrenes hus varte ikke lenge, jeg klarte alltid å komme meg ut ganske raskt. Skogen og vennene mine, dyrene, var så sterke at jeg ble trukket dit igjen og igjen. Inn i mellom kom tanken til meg når jeg var i skogen: ” Er ikke også menneskene vennene dine? Hvorfor løper jeg alltid bort fra dem?” Enda en erkjennelse kom til meg: Dyrene frykter det onde i menneskene. Men jeg er ikke redd, for jeg er sterkere enn det onde. Jeg vil vise menneskene at jeg er sterkere. Enda så liten kroppen min var, følte jeg meg sterkere enn alle mennesker. Fra nå av, jeg var to og et halvt år gammel, ble jeg dratt mot mennesker som var overveldet av det onde. Det onde, som menneskene kaller sykdom, hadde brutt ned kroppene deres, og det kom en tanke til meg da jeg stod hos en syk. Noen dyr hadde blitt kvitt sykdom når jeg sa stille for meg selv: ”Kjære dyr, du kommer snart til å ha en sunn kropp igjen”. Og så skjedde det. Det er ikke annerledes med mennesker. Når denne tanken lå fast i meg, ble mennesker kvitt sine kroppslige plager. Jeg ble nå trukket til de som var syke, for i alle de hus jeg kom, var det syke mennesker, og jeg sa bare til dem:” Du er ikke syk lenger”. Hvis en av de som var til stede sa: ”Han kommer til å dø”, sa jeg kort: ”Nei han kommer ikke til å dø på lenge enda, han blir frisk”. Jeg var bare en kort stund hos hver, idet jeg nærmet meg den syke, sa kort og lavt til den syke det jeg pleide, og hver gang forsvant jeg lynraskt.
Fra dette tidspunkt kom også erkjennelsen om troen til meg, den slo rot, og ble stadig større og sterkere, i den grad at i dag kan intet menneske ta den fra meg.

Det kostet fem år med hardere og hardere kamper, til jeg lokket min, det vil si vår, fiende ut og studerte den på det grundigste. Det finnes faktisk ikke noe sted lenger som jeg ikke har blitt beskutt. Alt de gjorde var bare å kaste sin eget skitt på meg da jeg dro over fiendens vei. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å bryte gjennom det ondes sperrekjetting/lenke.
Det var ingen vei tilbake, bare fremover, oppover, uten å bli trett. Jeg er riktignok født og oppvokset i en katolsk familie, men jeg har aldri funnet en indre betydning i kirkens ritualer. For meg var det guddommelige det første og kommer også til å være det. Jeg ser ikke på hvordan og på hvilken vei mennesket kommer til Gud. For meg er hovedsaken at det virkelig kommer til ham. Jeg spør derfor heller ikke hvilken rase eller nasjon noen tilhører, for min innskytelse sier meg alltid at alle mennesker er Guds barn og når jeg nå har det spesielle oppdraget å ta sykdommene fra lidende mennesker, og gi dem sunnhet, så får jeg ikke lov til å gjøre noen forskjell, og aldri spørre hvor de kommer fra.

I den russiske fangeleiren gjorde jeg hele tiden alt jeg kunne for mine medfanger, og det førte til at jeg ble innkalt til forhør hos den russiske kommandanten tre ganger; en gang ble jeg truet med å bli skutt. Blant annet forlangte jeg at våre tyske fanger i det minste skulle bli behandlet som dyr, for de ble behandlet verre enn dyr. Også her ble det igjen unt meg å se at kamerater i håpløse tilstander ble skaffet hjelp og lindring.
I mars 1949 kom jeg til familien Hülsmann i byen Herford gjennom en felles bekjent. Jeg skulle hjelpe sønnen i huset. Og det skjedde. Dette førte til at herr Hülsmann gjorde stor propaganda, noe som førte til at store menneskemengder kom til huset og utenfor huset der de bodde. Det skjedde mange helbredelser, deriblant også spontanhelbredelser. Jeg søkte nå helsemyndighetene for å få i stand et samarbeid med legene. Jeg ønsket å unngå alle ubehageligheter på forhånd. Men myndighetene avviste. Tvert i mot mottok jeg et skriftlig forbud mot å helbrede.
De som søkte helbredelse og var møtt opp rundt herr Hülsmanns hus, fikk mens jeg var fraværende i stand en demonstrasjon og stormet rådhuset. Borgermesteren så seg tvunget til å la meg helbrede i det minste i fem dager til.
Jeg fikk også turer til Hamburg, Schleswig osv. til leger som hadde invitert meg og ville benytte anledningen å få hjulpet syke. I Hamburg kom det så langt at jeg fikk taleforbud av overborgermesteren, fordi man i Hamburg hadde gjort forberedelser til at jeg skulle kunne tale til flere tusen hjelpesøkende.
Jeg er klar over at min offentlige virksomhet fra mars 1949 gjorde mange mennesker forbauset. Mange stilte seg spørsmålet: ”Hvorfor har ikke Grøning dukket opp tidligere”? Svaret mitt er, at jeg har levd 43 år, og at det jeg nå gjør offentlig, det har jeg gjort helt fra jeg var barn. Men jeg har alltid gjort alt jeg kunne for ikke å bli trukket inn i det offentlige.
Jeg hadde før – i mindre kretser forklart at jeg kjente et menneske – sa ikke at det var meg selv jeg snakket om – som hadde lært å helbrede nesten alle sykdommer av egen kraft uten å bruke medisin. De som hørte på meg tok meg for å være tulling og bare ganske få forsto meg. Fra tid til annen hadde jeg muligheten å treffe en syk person og ta sykdommen fra vedkommende, uten at personen merket det, ved å snakke, berøre det syke området eller et ledd eller ved å gi ham en gjenstand fra meg.
Jeg arbeidet videre i det stille, og nesten alle mine forsøk lyktes. Den lille krets mennesker jeg den gang ferdes i var selvsagt forbløffet, og kunne ikke fatte hva som gikk for seg, med forstanden er det heller ikke til å fatte.
Syke som fikk hjelp fra meg erkjente det faktiske forhold uten å kunne gi en forklaring. Tiden og dermed hyppigheten av helbredelsene gjorde meg så til en ’storsender’. Stadig flere mennesker tok opp den helbredende bølgen. Jeg tror at jeg ut i fra meg selv kan hevde at alle har en mottaksstasjon for denne bølgen, mennesket må bare vite hva det vil motta. Det har helt sikkert også funnet mindre helbredelsessendere som ikke foldet seg helt ut, men druknet i sin svakhet og ble brutt ned. For å fatte meg i korthet vil jeg si til sammenligning at jeg har gjort det mulig å finne fram til opptaksapparatet hos menneskene og er i stand til å sette i stand den menneskelige organisme. For mennesker som blir helbredet av meg er dette like selvsagt som radioen. Jeg sender ut en helbredende bølge uten direkte forbindelse til den syke, dvs. uten at han vet det, dit den eller de syke befinner seg. Mine fjernhelbredelser beviser dette. Til den som ennå ikke er kjent med mine fjernhelbredelser, vil jeg si dette: Hvis et menneske kom til meg og ba om hjelp for en tredjeperson som var syk, ville jeg ikke spørre om navnet verken til den som ber eller til den syke, ei heller vil jeg spørre om sykdommen. Det er også helt likegyldig hvor den syke bor. Jeg har selv mange ganger nøye skildret sykdommen eller fått den fortalt gjennom en annen person og fått sykdomsbildet skrevet ned. Av hundrevis av sykdomsbilder jeg har skildret av ukjente mennesker, vet jeg ikke om ett eneste som ikke stemmer i minste detalj.
I mange tilfeller har jeg i tillegg til helbredelsen bedt om at tidspunktet for helbredelsen blir notert, og senere slått fast at tidspunktet stemte, uten at den syke visste når jeg ville gjennomføre helbredelsen. Disse detaljene kan jeg bare gjøre når jeg har litt tid til rådighet. I de fleste tilfeller var det slik at jeg sa til den som ba for en annen: ”Dette mennesket var sykt” eller ”Har hatt sykdommen” eller ”har vært syk; reis eller gå du hjem, ønsket ditt er oppfylt”.
Det var ikke særlig annerledes ved de såkalte massehelbredelsene. Når hundrevis eller tusenvis ventet på meg, husket jeg alltid å be mine nærmeste medarbeidere å gi beskjed til massene om at jeg fra tid til annen kom til å sende masse-fjernhealing. Jeg ba medarbeideren om å kjenne i kroppen når tidspunktet
for fjernhealingen skjedde, slik at han ga beskjed på rett tidspunkt. Spesielt fra Traberhof finnes det mange fortellinger om massehelbredelser som skjedde uten at jeg var fysisk til stede, der lamme, blinde, stumme og døve ble friske.
Med det vil jeg ikke ha sagt at det slett ikke er nødvendig at syke mennesker blir fraktet til meg, men at de kan oppta kraften overalt, også hjemme. Jeg har også gjort mange fjernhelbredelser pr. telefon uten selv å ha snakket med den syke på forhånd. Det er ikke annerledes enn når jeg en gang har litt tid, at jeg av og til har holdt et brev fra en hjelpesøkende i hånden, og for å si det sånn, har ’snakket til’ vedkommende. Senere har det vist seg at på nøyaktig samme tidspunkt har en helbredelse funnet sted.
Jeg må også bemerke at den helbredende bølgen er usynlig for ethvert menneskelige øye, akkurat som radiobølgene er det. Som sender kan jeg aldri gi menneskene rett til å forlange noe av meg. Jeg sender den helbredende bølge, som også de syke kan oppta, uten å vite at og hva jeg sender. Mange mennesker begår den store utilgivelige feil at de venter på det nøyaktige tidspunkt når de forventer helbredelsen, de er opptatt av sin plage eller sykdom, og frigjør seg ikke fra den ett minutt, slik at de kan, som jeg ber dem om, lytte innover i seg selv og oppta min helbredende bølge.
Det er ikke alltid mulig for meg å frigjøre disse menneskene for plagene deres. Det riktige er at mennesket bare betrakter kroppen sin, frir seg fra sine lidelser noen minutter, er rolige og konsentrerte i tankene og stille venter på den helbredende bølge. Den syke trenger heller ikke tenke på at han må fraktes hit til meg. Jeg er et menneske av samme blod som dere. Når jeg skjærer meg med barberhøvelen, blør jeg som enhver annen dødelig. Jeg har bare lidd mer enn de fleste mennesker. Jeg trenger ingen aviser eller radio. For mitt indre øye ser jeg dag og natt ting som ingen andre ser. Når dere ser kroppen min her foran dere og hører stemmen min, kan det allikevel hende at jeg ikke er i kroppen, men et annet sted. Ordene kommer ut av munnen min uten at jeg anstrenger meg, de flyter av seg selv. Jeg er nøysom som få. Jeg sov et helt år naken på den bare jord uten et eneste klesplagg, tørstet og sultet. Kroppen min var bare skinn og bein. Jeg vegret meg for enhver lege eller menneskelig hjelp og underkastet meg bare befalene fra Gud Vårherre. Og da jeg etter ett år sto opp, var kroppen min frisk igjen.
Ikke føl dere støtt av at jeg tar en røyk mens jeg snakker Guds ord. Sigarettene er et av de få ting som jeg unner meg. Kaffen bruker jeg som næring. Jeg vil ikke bli dratt ut i verden, jeg vil bare en ting; helbrede menneskenes sykdommer. Der ser jeg min oppgave og mitt kall. Fram til denne dag har jeg aldri tatt i mot penger fra noe menneske. Jeg er nøysom, og det jeg trenger gir vennene mine meg gjerne. Jeg har på meg klær for ikke å skille meg ut fra andre mennesker. Når noen har gitt meg penger er det blitt lagt bort til meg. Ofte har jeg gitt disse pengene til de fattige, og det vil jeg fortsette med. Jeg kommer aldri til å gjøre en forretning ut av min kraft. Jeg gleder meg til den dagen jeg forlater denne kroppen. Da er jeg fri, og kan være her og over alt på en gang.
Jeg blir stadig holdt øye med, hvor mange kopper kaffe, hvor mange sigaretter. Utseendet mitt blir omtalt, også det lange håret. Reporterne vil bare tjene penger. De har ikke fattet hva det egentlig handler om. Disse nåværende vanskeligheter består med rette. Så har mennesket vist sitt sanne ansikt. Andres lidelse, medmenneskenes lidelser interesserer ham ikke.
Bruno Gröning

Den 26 januar 1959 forlot Bruno Grøning den jordiske sfære i Paris. Han er gravlagt i Dillenburg /Lahn.