kampen

[Ellen Therese]

Hvor er jeg, hvem er jeg, og hva skal jeg gjøre.
Jeg er forvirret, føler meg bortglemt.
Jeg har mistet meg selv, jeg har forvirret meg selv.
Jeg har så mange ord, men jeg finner ikke frem.
Jeg har presset meg selv, jeg har tatt enhver utfordring.
Og nå sitter jeg igjen, og lurer på hva som skjer.
Jeg blir sliten av mennesker. Voksne mennesker.
Jeg sitter der stum og føler meg dum.
Jeg får et spørsmål, og ut av meg kommer det et ord,
etterfulgt av stor tvil og følelsen av dumhet.
Jeg passer ikke inn. Jeg er ikke som de andre.
De sitter og ler, tuller og prater.
Nyter solen og den vakre utsikten.
Og der sitter jeg, anspendt og rar.
Med tusen spørsmål og altfor mange svar.
De sier en setning, jeg hører noe annet.
Rundt meg har jeg mange.
Det er iallefall det jeg tror.
Noen prøver å hjelpe, andre prøver å skremme.
Noen ler av meg, noen setter tvil i meg.
Jeg har ikke min base. Min sikkerhet inne i meg.
Den delen av meg, som vet hvem jeg er.
Og som ingen kan sette spørsmål ved.
Har jeg mistet meg selv, eller er jeg på vei til å komme.
Er jeg blitt gal, eller ligger det noe i mine rare verdener.
Jeg håper og tror at jeg finner gleden igjen.
For hver kamp, har jeg mistet en liten del.
Og her sitter jeg og lurer, orker jeg fler.
Jeg velger som alltid, å tro det er mer.
Jeg velger det positive, og håper det er rett.
Men dette er første gang, jeg ikke reiser meg så lett.

[Twiztid Little Star]

Kjenner meg litt for godt igjen i dette! Jeg har det akkurat likedan! Og vil si til deg at dette var en fin måte å sette ord på det på.. Varme tanker til deg! :)

[Kiani]

Du er ikke alene om dette