Veien blir til mens man går..

[Inger Lise]

Siden mine “internettopptredener” de siste måneder har vært veldig sporadiske, krampaktige og regelrett enspora, slår jeg nå til med en grundig oppdatering…for dem det måtte interessere.

Livet har det siste halve året endret seg radikalt for meg.
Frihet har sin pris.
Men når den nå er her, akter jeg å utnytte den..

På sensommeren begynte en ny plan å forme seg. Min samboer var i India i fjor, og pratet stadig om at vi måtte ta en tur dit sammen. Etter hvert bestemte vi oss for å dra dit for å bli på ubestemt tid, og begynte å lete på nett etter billigste fly.
Vi drømte også om å finne en hule ett sted i India, eller kanskje i Nepal, og bo der, i hvert fall så lenge vi orket det, og orket trynet på hverandre.
Eller leie ett sted der vi kunne jobbe med healing, sjamanisme, Runer osv. Kanskje en liten gård, der vi kunne ha dyr og dyrke grønnsaker.
Og kanskje kjøre bil nedover, istedenfor å ta fly.
Planene endret seg litt for hver gang vi snakket om det.

Nå har planene igjen endret seg. Det er slik med oss, det må få flyte litt rundt før den endelige formen begynner å vise seg. For denne har vi nå festet oss ved. Vi vil reise med hest og vogn! Loffe av gårde som sigøynere, uten noen helt fastlagt reiserute, i bedagelig tempo og med i hvertfall ett par fjellvettregler skrevet bak øret.

Målet er India. Hvis det lar seg gjøre. Og det gjør det jo. Det er ingenting som er umulig, det tar bare litt lengre tid.
Vi har tenkt å ta notater og bilder underveis, delvis for å rapportere tilbake til gamlelandet, men også med lumske baktanker om en bok om reisen sånn etter hvert.

Så nå er vi på jakt etter hest, vogn og sponsorer! Tenkte å søke på midler fra bl.a Norsk Kulturråd. Lurer på om Olav Thon hadde vært lydhør hvis jeg sender en epost…??…

Dessuten er jeg allerede i gang med å skrive en bok, om meg. Min lærer i sjamanisme har mange ganger spurt meg når jeg skal begynne å skrive den. Men jeg har egentlig aldri følt at jeg hadde en bok “innabords”, ikke med et sånt tema. Så plutselig var den der. Det var bare å sette seg ned å begynne å skrive. Det går ikke fort. Mye av min egen historie har vært i “glemmeboken” lenge. Men det å begynne å skrive, fikk minner til å begynne å komme tilbake. En opprivende prosess. Men også veldig healende.

Jada. Så nå er det opp av soffakroken for “gamlemor”. Et fysisk “vrak” skal trimmes (lett selvfølgelig, man er da ikke selvplager), shines opp og blankskures, for så å rette den frekke oppstopperen sin utover mot verden og ta ett jækla magadrag!

[inger-lise]

vi har en hest vi tenker å gi bort eller sette bort,da min økonomi ikke lengere strekker til,det koster for mye å leie stall plass til han-
men,det er jo så langt til India,vet ikke om han vil strekke til på en slik reise,selv om han er sterk og vant med vogn-
ønsker dere en nydelig tur og synes dette var artig å høre,at folk tar sjanser og går i veg-det er kjempe bra-
klem

[Lisen Brynie]

Jeg vil også ønske lykke til på reisen. :) Skulle ønske jeg kunne ha noen vyer som lot seg realisere, men akkurat nå er jeg laaangt nede. Men jeg pleier å reise meg som fugl Phønix så kanskje en vakker dag ... )

[Heidi Olsborg]

Ønsker dere lykke til på reisen! det hørtes ut som ett skikkelig eventyr i Marco Polos ånd :)

[Inanna <3]

Kjempehyggelig å høre at dere har slike planer.
Skue ut mot verden og sette nesen mot horisonten. Høres spennende ut.
:o))
Og bok er en veldig god idè. Det er healende og setter i gang prosessene å få ordene ned på papir...
:o))